Juleaften med barneøyne

[Lavskriken]

Julekvelden var alltid meget spennende da jeg var barn. Denne dagen varte så fryktelig lenge! Tiden gikk så meget sakte, og vi ble mer og mer urolige. Vi bodde dengang i et gammelt hus fra 1600-tallet. Bare stua og kjøkkenet kunne varmes. Alle andre rom ble kalde. Soverommet til foreldrene var i første etasje. Dette rommet ble omdannet til jule-rommet. Ville man gå inn i et annet rom i første etasjen, så måtte man nettopp passere foreldrenes soverom. Så har mor hengt opp flere lakener i soverommet som skjulte rommet og tillot bare en trang passasje til naborommene. Det var to små vinduer i soverommet. De kunne man gjenkjenne gjennom laknene, og av og til så vi skyggen av en liten kvist som raget mot et av vinduene. Mer kunne vi ikke se.

Sålenge som vi var små barn, var det vanskelig å underholde oss over hele dagen. Vi ble da sendt ut. Det var en gate med lite trafikk og en bekk som gikk rett forbi ved huset. Men så kom en stor eng med en liten høyde overfor vårt hus. Det fantes alltid mye snø der, og så fikk vi lov å ta sleden med oss og å ake der. Det var flere barn fra naboskapet som møttes der. Av og til bygde vi en snøborg. Det fantes nok av snø her, og så begynte vi en kamp med andre barn som ville erobre borgen og ødelegge den.

Da jeg ble større, fikk jeg andre oppgaver av mine foreldre. Mor kunne gjerne få litt hjelp i kjøkkenet. Det var gammel tradisjon at vi spiste en spesiell jule-salat etter hemmelig oppskrift. Det tok mye tid å lage den. Med en spesiell kniv måtte mange forskjellige ingredienser hakkes i små biter, f. eks. kokte poteter, epler, selleri, rødbeter, sure agurker, hardkokte egg, løk, osv. Alt måtte blandes i et stort fat. Tilsist måtte salaten pyntes med deler av hardkokte egg, striper av sure agurker og kapers. Da var man opptatt veldig lenge. - Det skjedde at far sendte meg ut: vi hadde ikke nok ved for kakkelovnen. Da sto jeg ute i timevis og hogde ved, for det skulle aldri bli kaldt i huset. Selv om vi hadde 20 kuldegrader, så frøs jeg ikke, for jeg var bare i bevegelse.

Klokken 4 om ettermiddagen gikk vi til kirken. Vanligvis var det alltid nok plass i kirken. Men til julekvelden kom så mange folk at man måtte gå til kirken i god tid. Ellers måtte man stå i kirken. Det sto alltid to store juletrær nær alteret, pyntet med elektriske lys og stråstjerner. Ved siden av et av disse juletrærne sto det en julekrybbe. Far var lederen av kirkekoret. Det var selvfølgelig at koret måtte synge i gudstjenesten til juleaften. Engang ble det bestemt at mine to søstre som var 4 og 5 år gamle, skulle synge som solister i kirken. Jeg husker at de to små jenter sto ved siden av krybben og sang helt alene "Ich steh an deiner Krippen hier". Det var helt stille i kirken, man hørte bare stemmene av søstrene mine. Jeg sto i bakgrunnen og kunne ikke forstå at det satt noen gamle damer i kirken og gråt. Det skjedde på grunn av rørelse, men jeg syntes at det ikke var passende: Til jul skulle man bare glede seg, men ikke gråte.

Etter gudstjenesten gikk vi hjem gjennom den kalde natten. Det var iskaldt og mørkt, snøen knirket under støvlene. Nå ble spenningen større: Snart skulle Jesus-barnet komme. Men nei! Da vi var kommet hjem, skulle vi først ha kveldsmat. Vi skulle først spise den deilige salaten med knekkebrød og drikke varm te. Etter kveldsmaten måtte vi hjelpe å rydde av bordet. Så tok far sin gitar, vi samlet oss omkring ham og sang flere kjente julesanger, mens mor gikk opp til første etasjen: hun ville da hjelpe Jesus-barnet litt med de siste forberedelsene. Plutselig hørte vi en liten klokke som ringte i første etasjen. Nå kunne far ikke lenger holde oss i tålmodighet. Alle barna raste samtidig hurtig opp trappen. Og der var jule-rommet. Det var mørkt. På den andre siden sto jule-treet pyntet med levende lys, stråstjerner og fargete glass-kuler. Langs veggen sto flere små bord med mange gaver til oss. Da fikk vi et varehus med reoler fulle av små pakker, med en liten vekt hvor man kunne veie alle varer, og med en liten pengekasse, hvor man kunne betale med spillepenger. Alle pakker var fylt med puffet hvete, og potetene og frukt var lagt i marsipan.

Da jeg var 11 år gammel, da skjedde det mest utrolige: Da vi kom inn i jule-rommet, sto juletreet i hjørnet, og under den kjørte en ekte Märklin-bane: et lite damplokomotiv med fire vogner! Jeg kunne nesten ikke fatte det: Et så meget dyrt leketøy skulle jeg virkelig ha fått? Meget forsiktig nærmet jeg meg denne banen og sto lenge bare der, fullstendig forbauset.

Nå var jeg opptatt med jernbanen hver eneste dag i vinterferiene. Snøen og andre vintergleder var nå uten noen betydning for meg. Men en dag etter 3-Konge-dagen (6. januar) forsvant juletreet, og samtidig dessuten jernbanen. Den kom igjen til neste jul.

Flere måneder senere har far fortalt meg at jernbanen var en gave til meg av bestemor. Av bestemor? Hun hadde dødd flere måneder før jul. Hvordan kunne hun gi meg en gave til jul? Men far fortalte meg at bestemor hadde ofte sett meg stående foran vindusruten til leketøy-forretningen og drømme om en Märklinbane, slik som alle unge gutter gjør. Litt før hun døde, hadde hun nevnt overfor far at jeg skulle få denne banen til jul, og hun hadde gitt ham en konvolutt med pengesedler i. Disse skulle far bruke og omsette hennes siste vilje.

Ønsker Dere å lese mer? Jeg kan gjerne fortsette.

Velsignet Jul til alle lesere!

Lavskriken