Samlivet i barnehuset (I)

[Lavskriken]

Tidligere har jeg allerede fortalt at vi ikke hadde sentralvarme i huset, men at stua hadde en kakkelovn som ble fyrt med ved og komfyren i kjøkkenet ble fyrt med kull og kullbriketter.

I de siste dagene i september kom en stor lastebil og leverte veden som mor eller far hadde bestilt. Det var store tømmer av 1 m lengde. De ble bare tømt i smuget mellom vårt og naboens hus, for det fantes ingen annen plass. Selvfølgelig kunne veden ikke ligge lenge og hindre veien gjennom smuget. Men bare litt senere kom en sagemaskin. Det var et meget merkelig kjøretøy: Det kjørte med 4 hjul og motor, lignende en traktor. På arbeidsplassen satt en mann på en liten pute og styret maskinen. Bak ham var bandsagen som ble drevet av motoren. Med den skar han alle tømmerstokkene i flere stykker. Dessuten hadde han en mekanisk øks som var fastet på et hjul. Han startet maskinen, holdt et stykke ved under øksen, og veden ble hurtig hogd i små biter. Selvfølgelig måtte foreldrene betale for dette arbeide. Så ble det avtalt at hele veden måtte sages, men bare en tredjedel skulle hogges. Etterpå sto hele familien og stablet veden langs husveggen.

I begynnelsen var det far som hogde veden etterat den første delen, som maskinen allerede hadde hogd, var brukt opp. Da jeg ble større, lærte meg far å bruke øksen og å hogge ved. Fra dengang av ble det min oppgave å sørge for at vi alltid hadde nok ved for kakkelovnen. Dessuten lærte jeg snart å tenne fyr i ovnen. Så kunne jeg som liten gutt sørge for at det var varmt i stuen.

Til høst kom dessuten en lastebil og leverte både kull og kullbriketter som mor eller far hadde bestilt. Bak kjøkkenet hadde vi et rom hvor vi lagret alt som ble brukt hver dag: Der sto syklene til far og mor, de eneste kjøretøy som vi eide. Der sto vaskemaskinen og sentrifugen. Der hadde vi et forrådsskap, hvor mor lagret forskjellige matvarer. Under gulvet fantes det en grøft, omtrent 1,5 m lang og 1,5 m bred, omtrent 1 m dyp. Kanten var murt med teglstein. I midten fantes det en skillevegg av tre. Så hadde vi et lokk som kunne åpnes. Da kull og kullbriketter ble levert, kom flere menn med tunge sekker på ryggen og tømte dem i grøften. Så fikk de betaling og kjørte videre. Men nå så det forferdelig ut i dette rommet: En liten del av kullet lå ved siden av grøften. Da kunne man bare bruke en kost og feie det inn i grøften. Men kullbrikettene passet ikke inn i grøften, dersom man tømte dem bare ned fra en sekk. Så måtte jeg alltid klatre inn i grøften og sette kullbrikettene skikkelig og ordnet på hverandre. Nå passet alle brikettene inn i grøften. Da jeg senere klatret ut igjen, var jeg helt svart av støv.

I kjøkkenet hadde vi en stor skuffe som sto under komfyren. Der fantes alltid kull, kullbriketter og gamle aviser til daglig bruk. Men var skuffen tømt, så ble det min oppgave å hente mer kull og kullbriketter med en bøtte fra grøften.

Engang kom moren til et av barna som var i pleie hos oss. Hun besøkte sitt barn og betalte min mor for pleien. De 2 damer sto i stuen og pratet med hverandre. Da denne moren hadde gått, ville min mor ta pengeseddelen og stikke den i pungen. Men pengeseddelen var forsvunnet. Det hadde vært en 100-Mark-lapp, ganske mange penger for min familie. Mor letet og letet, hun spurte oss om vi kanskje hadde sett denne lappen, om vi kanskje hadde tatt den for oss. Men ingen visste, hvor lappen var blitt av. Vi dekket på bordet og hadde kveldsmat. Det ble snakket mye om den forsvunnete pengeseddelen. Men den kom ikke tilbake. - En uke senere ville mor tenne fyr i komfyren. Hun åpnet skuffen under komfyren og trakk ut en gammel avis. Hun ville bruke den for å tenne fyr. Plutselig falt pengeseddelen ned. Det viste seg at mor hadde gitt meg oppdrag til å dekke på bordet til kveldsmat. Det hadde ligget flere aviser på bordet. Jeg hadde pakket alt sammen og kastet det i skuffen under komfyren. Tilfeldigvis og uten at jeg la merke til det selv hadde jeg pakket pengeseddelen med inn i avisene. Nå kan dere tenke seg at mor var meget glad, da hun hadde funnet lappen igjen.

Vi hadde ikke noe baderom i huset. Vi fikk bare kattevask hver dag. Men lørdag var badedagen! Da hentet mor et badekar som sto ved siden av vaskemaskinen lent mot veggen. Det ble stilt opp i kjøkkenet og fyllt med varmt vann. Av og til tilsatte mor en badetilsetning som var grønn og luktet sterkt etter furunål. Da fikk vi mye skum i badekaret. Så ble ett barn etter det annet badet der. Mine søsken og jeg fikk av og til lov å sitte i badekaret samtidig. Men da sto alltid mor i nærheten og passet på oss, for det var meget morsomt å bade sammen i karet. Da ble mye vann sprøytet ut av karet og gulvet i kjøkkenet ble meget fuktig. Vi hadde en nabokone som ofte kom og hjalp mor, når det var badedag hos oss. Det var jo flere barn som skulle vaskes i badekaret og senere hentes ut igjen og tørkes og så bli kledd på. Mor var glad over at hun fikk litt hjelp fra naboen. Men for nabokonen var det mest viktig å prate. Hun og mor snakket mye, mens de sto vakt og hentet oss ut av karet. Engang skulle nabokonen hente meg ut. Jeg var dengang kanskje 5 år gammel. Hun sto og pratet med mor, mens hun tørket meg på kroppen. Så ønsket hun å tørke mitt venstre bein. Jeg holdt meg fast ved skulderen hennes, sto på høyre beinet i vannet og ga henne venstre beinet. Damen snakket og snakket. Så ønsket hun mitt høyre bein. Så satt jeg venstre beinet tilbake og ga henne høyre beinet. Hun tørket det, mens hun snakket med mor. Så satt jeg det tilbake og ga henne venstre beinet igjen. Hun tørket det og pratet. Så satt jeg det tilbake og ga henne høyre beinet igjen. Slik gikk det en stund. Plutselig oppdaget hun hva som hadde skedd: "Ja, min gutt, hvor mange bein har du egentlig?" spurte hun meg.

Bare far og mor eide en sykkel. Vi barn hadde en liten sparkesykkel. I naboskapet bodde en gutt som var 1 år eldre enn meg. Han hadde en riktig sykkel som var litt mindre enn en sykkel for voksne. Ofte kjørte vi om kapp, men med sparkesykkelen hadde jeg ingen sjanse: Han var alltid fortere enn meg. Da jeg var 5 år gammel, tilbød han meg å lære å sykle. Jeg skulle prøve det med hans sykkel. Han ville holde sykkelen, slik at jeg lærte å holde balansen. I begynnelsen holdt han meg og skjøv sykkelen sakte frem. Han lærte meg å tråkke, men holdt sykkelen samtidig fast. Da han syntes at jeg hadde fått nok sikkerhet, lot han meg sykle alene. Men jeg var ikke ennå så sikker med å holde balansen. Jeg syklet ned gaten som gikk forbi huset vårt. Det var en bekk som rant der. Hver annen meter sto en betongstolpe langs bekken, og det var fastet 2 tykke trebjelker mellom stolpene. Jeg ser det ennå foran meg, slik som det hadde skjedd i dag: Jeg prøvde å styre sykkelen, men det kom en stolpe nærmere og nærmere. Jeg ville gjerne lede sykkelen vekk fra stolpen, men det hjalp ikke, jeg kjørte med full fart rett på stolpen, slo meg selv på hodet og styrtet ned på gaten. Det var forferdelig vondt, jeg skrek høyt og svor at aldri, aldri igjen i mitt liv ville jeg bruke en sykkel. Min venn tilbød meg sykkelen sin flere ganger igjen, men jeg nektet bare å lære det.

7 år senere tilbrakte jeg sommerferien hos bestemor. Mormor bodde i en storby og hadde sin egen bokhandel. En dag sa hun til meg at forretningen ville holdes stengt onsdag ettermiddag. Og skulle været tillate det, så ville hun gjerne sykle sammen med meg til skogen. I skogen var det et slott og 3 små tjern, kanskje 4 km fra bestemors leilighet. Men hvordan skulle jeg følge henne? Helt enkelt: Det sto en gammel damesykkel i kjelleren som jeg kunne bruke. Men hvordan skulle jeg sykle, siden jeg ennå ikke hadde lært å sykle. "Man nå blir det tid for deg!" sa bestemor. Hun hentet sykkelen fra kjelleren og jeg måtte trenere. Så lærte jeg å sykle med 12 år!

Senere har jeg fått min egen sykkel. Så syklet jeg mye i nærheten av min landsby. Men mine turer ble lengre og lengre. Da jeg var 18 år gammel, forberedte jeg en stor reise: Det var siste dagen i skolen, vi fikk vitnesbyrdet, så kjørte jeg hjem. Der sto allerede min sykkel, ferdig pakket med stor bagasje. Så startet jeg en stor reise: Fra Alpene gjennom hele Vesttyskland til Kiel, med fergen til Danmark, over de danske øyene til Sverige, langs kysten til Gøteborg, så en avstikker til Vättern og Vänern, så videre til Oslo og videre til Valdres. Der besøkte jeg mitt søskenbarn. Så syklet jeg tilbake til Oslo og Gøteborg, tok fergen til Danmark, syklet gjennom Jylland og hele Vesttyskland tilbake. Da jeg ankom hjemme, hadde jeg vært underveis i 7 uker og hadde syklet 5200 km! Jeg nådde hjemmet mitt nettopp til den siste feriedagen. Den følgende dag begynte skolen igjen. - Dengang var Sverige meget kjent i Tyskland for sin frie livsstil. Man visste hos oss at mange svensker badet helt nakne. Da jeg fortalte i skolen om mine opplevelser på denne reisen, da sa min lærer til meg: "Ja, ja! Du har bare gitt avkall på å gå til badestranden, for du fryktet at svenskene ville forveksle deg med en bavian!"

Ønsker dere å lese mer? Jeg kan gjerne forsette en annen gang!

Lavskriken

[Barney Bär]

åhja, veldig gjerne!

men pass på fingrene dine!

vh.

[linerle]

ja, veldig gjerne skriver mehr. Det er morsomt å lese historie. Men du er så flink å skrive så mye.
Gruss

[Lavskriken]

Ja, jeg skal gjerne skrive mer. Og jeg skal passe på fingrene mine. Men du, Barney Bär, har sansynligvis skrevet mye mer enn meg, siden du skrev allerede mer enn 1000 postinger her i forumet. Jeg finner bare tid å skrive i ferietiden - og den slutter snart, dessverre!

Lavskriken