"Bokmål er egentlig dansk, mens nynorsk er ekte norsk. Nynorsk bør derfor være det eneste nasjonalspråket i Norge!" Dette synspunktet er det fortsatt en del mennesker som stiller seg bak, selv om det nå har gått 180 år siden Welhaven og Wergeland satte i gang debatten om et eget norsk språk. Den gang da var vel debatten både nødvendig og berettiget. Dansk hadde da vært vårt skriftspråk i flere hundre år, og med egen grunnlov, ny unionspartner og stadig økende nasjonalfølelse skulle det bare mangle om ikke nordmennene hadde ønsket seg et eget nasjonalspråk. Dansk er og blir dansk. Men er bokmål egentlig dansk?
I denne forbindelse har jeg lyst til å fortelle om en hendelse fra et av mine besøk i Bergen. Sammen med en kamerat var jeg innom en av hans venninner. Høflig som jeg er, fortalte jeg at jeg er veldig glad i Bergen, og at jeg hadde vært i byen ved flere anledninger. Jenta, en bergenser, satte opp et surt ansikt og svarte at østafjells, dit skulle hun ihvertfall ikke. Det var ansett for å være dansk territorium, og hun ønsket på ingen måte å la seg infisere av... Vel, hva det nå enn var hun mente. Jeg følte meg rystet og dypt provosert. Ikke minst av hennes manglende sosiale kompetanse, men også av det faktum at det var blitt satt spørsmålstegn ved min "norskhet". Bergenseren hevdet attpåtil at hun var mer norsk enn meg, basert på at måten jeg snakker på, ligger tett opp mot skriftspråket bokmål, et skriftspråk som jo uten tvil har utviklet seg direkte fra dansk. Men er bokmål fortsatt dansk?
Det har altså gått 180 år siden Welhaven og Wergeland satte i gang den på mange måter ennå pågående språkdebatten. 12 år senere, i 1842, fikk Ivar Aasen, en bondesønn fra Sunnmøre, et stipend for å reise ut og studere ulike dialekter rundt omkring i det langstrakte land. Dette arbeidet resulterte etter hvert i landsmålet, et slags planspråk basert på genuint norske dialekter og det norrøne språket. Landsmålet skulle være genuint norsk, bønder og småfolks eget språk, en motsetning til embetsmennenes sterkt danskpregede språk. På samme tid arbeidet Knud Knudsen for å begynne en gradvis fornorsking av det allerede eksisterende skriftspråket, istedenfor å satse på et helt nytt språk. Slik ble "det almindelige Bogsprog" til. I 1885 ble Jamstillingsvedtaket gjort på Stortinget. Dette innebar at landsmålet og "det almindelige Bogsprog" i prinsippet skal være likestilt i skolen og i offentlig administrasjon. Dermed hadde Norge nå fått to offentlige skriftspråk.
Siden den gang er mange vedtak gjort, reformer innført. Landsmål har blitt til nynorsk, "det almindelige Bogsprog" har blitt til bokmål. Gjennom 180 års historie har begge skriftspråkene vært gjenstand for delvis omfattende endringer. Språk er en sammensatt greie, både kollektivt og individuelt. Språk og identitet har det til felles at de utvikler seg etter hvert som tiden går. Tid blir til historie, og nåtiden er summen av alt som har vært.
Bokmålet har en historie dansken mangler. Likeså har nordmennene en historie danskene ikke har, selv om de er en del av den. Utviklingen av bokmål og nynorsk er en helnorsk utvikling, en utvikling som har gått samtidig med utviklingen av den norske nasjonalidentiteten. Uatskillelige. Dansk er dansk, og bokmål kan ikke være noe annet enn ekte norsk.
=)