Adventstiden med barneøyne

[Lavskriken]

Jeg er oppvokst i en landsby i Alpene, 920 m.o.h. Da opplevde vi meget kalde vintrer med mye, mye snø og temperaturer mellom 20 og 25 kuldegrader. Det skjedde ofte at vi skulle ut og gå til skolen, men det hadde snødd om natten, og vinden hadde blåst snøen mot husdøra. Så måtte vi først skuffe snø og finne veien ut. Det fantes ingen hage rundt huset. Så måtte vi skuffe snøen over gaten som gikk forbi og tømme snøen inn i en bekk. Det varte ikke lenge, og bekken var forsvunnet under de store mengder av snø som vi kastet inn i den.

Adventstiden var tiden som forberedet oss til jul. Mor sto mange timer i kjøkkenet og bakte kaker til jul. Vi fikk lov å hjelpe, stikke ut pleskene med en liten form, pynte den med syltetøy, med sukker og sjokolade. Mine søsken og jeg hadde hver vår adventskalender som hang i stuen. Det var ikke slike dyre kalendere med leketøy og sjokolade som man kan kjøpe i dag. Det var enkle kalendere med et bilde fra et julemarked i byen med juletreet og julenissen. Og det fantes 24 skjulte dører som man kunne åpne, og der fant vi små bilder bak døren: et stearin-lys, et eple, nøtter, en julenisse osv. Det var meget viktig for oss å åpne hver vår kalender hver morgen etterat vi var stått opp og hadde kledd på oss.

Senere, da vi var blitt større, hadde vi en skikken som vi kalte "wichteln". Hver av oss måtte trekke et lodd til begynnelsen av desember. På loddet sto navnet av et annet familie-medlem. Nå hadde vi oppgaven å gi hver dag en liten overraskelse til den som var blitt trukket - og dette i all hemmelighet, for ingen skulle vite hvem som var nissen til den andre. Da fant man en morgen at skoene var pusset, en annen dag lå en liten sjokoladebit på tallerkenen. Det krevdes mye fantasi for å finne noe nytt hver dag og gjøre dette hemmelig, uten at en annen så det. Nettopp til juleaften måtte man gjøre seg kjent og røpe at man hadde vært nissen til søsteren.

Den 6. desember var en stor dag: Om kvelden kom julenissen! Vi alle fryktet ham meget. Han var ikke en liten nisse, nei, han var en meget stor gammel mann med lang hvit skjegg. Han gikk med en rød kåpe og hadde en biskopslue på hodet. Han hadde en stor sekk, fyllt med mange små gaver og en gylden bok. Han åpnet den og leste, hva som sto der. Det var meget forbausende at han visste alle våre dårlige vaner og ugjerninger som vi hadde gjort i løpet av de siste måneder. Han visste at jeg sto i stadig krangel med mine søsken, at jeg gjerne bet mine negler, at jeg hadde fått dårlige karakter i skolen. Vi skjønte ikke at han kunne vite dette. Men det mest skremmende var djevelen som han hadde med seg. Den sto i bakgrunnen, kledd i svart pels, med horn på hodet og en lang rød tunge som hang ut av munnen, og han raslet med kjettingen, når julenissen hadde lest om en ugjerning som vi hadde gjort. Men heldigvis gikk alt bare bra. Vi måtte love å bli bedre i fremtiden, vi måtte synge en julesang for julenissen, og vi fikk små pakker av ham, før han forlot huset igjen. Der fant vi epler, nøtter, små sjokoladebiter til adventstiden.

Omtrent 300 m fra vårt hus sto en forretning hvor man solgte leketøy. Den hadde store vindusruter, og der ble det utstillt forskjellig leketøy over hele året: dokker og bamser, skuffer, bøtter og trillebør for sandkassen. Men til begynnelsen av desember ble allslags leketøy ryddet bort. Og så bygde forretningsmannen et stort landskap bak vindusrutene. Der sto en liten by med fjellet i bakgrunnen, der fantes en skog og beitende kyr på engen. Og det kjørte en Märklin-bane gjennom landskapet. Det var flere tog som kjørte der. De kom rasende ut av en tunnel. Ved jernbanestasjonen sto signallyset på rødt, og toget stoppet brått. Etterat et annet tog var kommet fra den andre siden, gikk signallyset til grønt, og det første toget raste likeså brått videre. Det fantes både damplokomotiver, elektrolokomotiver og diesellokomotiver som kjørte der. Ble det kveld og mørkt ute, så fikk hele landskapet belysning: Alle hus i byen hadde belysning, døren til kirken var åpnet og man kunne se lys i kirken. Togene kjørte med lys og alle vognene hadde belysning. Det sto alltid en stor flokk av unge gutter med store øyne foran vinduet og presset nesa mot den kalde glass-skiven. Det ble mye diskutert, og noen av guttene skrøt at de hadde en slik jernbane hjemme. Det beste lokomotivet som alle ønsket å ha, var "krokodillen", et stort godstoglokomotiv fra Sveits. Jeg sto ofte der og drømte at jeg engang ville likeså ha en elektrisk jernbane, men jeg visste at den var meget dyr, og aldri, aldri ville jeg få noe sånt!

Det er noen minner fra barnetiden! Dere skal få lese mer om dette senere!

Velsignet Jul til alle!

Lavskriken

[linerle]

hei lavskriken,
det var fint å lese om barnetiden din. Jeg håper du fortsetter.
Jeg ønsker deg god jul og at du får en elektrisk jernbanetog.
Godt nytt år
.
Linerle

[Lavskriken]

Hei linerle!

Hjertelig takk for hyggelig svar!

Ja, jeg fikk den senere, men dette skal jeg fortelle en annen gang! Du har rett: jeg skal fortsette!

Velsignet Jul til deg!

Lavskriken

[Ulrike44]

Hei Lavskriken!

Også fra meg tusen hjertelig takk for nydelig julehistorie.

Skal lese den om julaften vsa juletreet, akkompagjert av Mari Boines musikk, mange lys og varme...

Ja, fortsett da, vss!

God jul og et så riktig godt nytt år til deg og alle!

Ulrike