Nyttårsaften med barneøyne

[Lavskriken]

Juletiden varte bare noen få dager. Men så kom en annen begivenhet som vi ventet med stor spenning: Nyttårsaften!

Fra 29. desember av var det lovlig å selge raketter og fyrverkeri. Så gikk mange voksne og kjøpte forskjellig utstyr. Barna kunne ikke vente, de kjøpte seg småting, smellere som man kunne tenne og de eksploderte med et meget høyt smell. Selv om det var 2 dager igjen, kunne man høre allerede mye bråk av smellere i landsbyen.

Mor likte ikke fyrverkeri i det hele tatt. Hun ble da minnet av hennes forferdelige opplevelser under krigen, da storbyen ble bombardert og hele byen brant ned. Hun hadde helst lagt seg og sovet bort åreskiftet. Men hun forsto at vi var meget spente på fyrverkeriet. Vi måtte altså legge oss den 31. desember til vanlig tid. Men ingen av oss barn sov denne kvelden. Alltid kunne man høre smellere og raketter som var blitt tent for tidlig. Men da klokka nærmet seg midnatt, ble vi "vekket" og fikk lov å stå opp og se fyrverkeriet. Jeg har allerede fortalt at det var en eng overfor huset vårt, hvor vi kunne ake ski eller slede. På den andre siden av engen kom en stor bakke. På høyden sto et hotell hvor det ble foranstaltet et stort party med musikk og fyrverkeri til midnatt. Da sto min familie og alle barn som kunne forstå hva som skjedde, ute foran huset vårt og så med store øyne rakettene som ble skutt fra terrassen av hotellet. Det varte en halv time. Så gikk vi inn i huset igjen.

I stuen fikk vi punsj og nyttårskringler. Mor hadde lagt 2 forskjellige sorter av punsj. Den ene punsjen var bare for voksne, fordi den inneholdt alkohol. Den andre punsjen var lagt for oss barn, selvfølgelig uten alkohol. Det var en blanding av forskjelliger fruktsafter med te. Den smakte søtt og var veldig god. Nyttårskringlene hadde mor bestilt i bakeriet. Det var store kringler av søt deig. Alltid 2 av oss tok en kringle hver på sin side, så trakk vi. Da ble kringlen revet i stykker, men disse hadde en forskjellig størrelse. Da sa vi at den som hadde fått den største delen, den hadde boksen på seg. Etterat vi hadde drukket punsjen og spist flere kringler, måtte vi legge oss igjen.

Da jeg gikk på gymnaset, gikk jeg alltid forbi en leketøy-forretning. Engang så jeg at de solgte små kanoner lagt av blikk. I røret kunne man sette en liten smeller, tenne den, så ble den skutt bort fra kanonen. Kanonen kostet nettopp halvparten av mine lommepenger som jeg hadde fått noen dager tidligere. En del hadde jeg allerede gitt bort for slikkerier. Men denne kanonen måtte jeg absolutt ha! Så ga jeg bort alle mine lommepenger og kjøpte kanonen og en liten pakke med ammunisjon. Så fortsatte jeg min veg til jernbanestasjonen.

Da jeg ville stige inn i toget, la jeg merke til at jeg hadde mistet billetten. Den hang vanligvis i et beslag på skolevesken som jeg bar på ryggen, slik et som blir brukt med kofferten, når man skal reise. Men beslaget var forsvunnet. Nå gikk jeg omkring og lette etter det på hele skoleveien. Men jeg fant det ikke. Hva skulle jeg gjøre nå? Dengang hadde vi ikke mobiltelefon som i dag, slik at jeg kunne ha ringt min mor. Jeg hadde brukt alle mine penger for å kjøpe denne kanonen. Så hadde jeg heller ikke penger til å ringe hjem fra en telefonkiosk. Skulle jeg ha ringt, så hadde det ikke hjulpet, for vi eide ingen bil som kunne ha hentet meg. Jeg hadde heller ikke penger for å kjøpe en vanlig billett for hjemreisen. Hva skulle jeg gjøre nå? Det fantes bare en mulighet: Jeg måtte gå hjem. Veien var 20 km på riksveien. Da ville jeg gå i 4 eller 5 timer. Det hjalp ikke: Jeg måtte gjøre det. Hva ville mor si, når jeg kom hjem så sent om kvelden? Jeg fryktet at hun ville skjelle meg ut. Men da jeg kom hjem, var hun bare blid. Billetten lå på bordet. En venn av meg hadde funnet tilhengeren og tatt den med seg. Han hadde bragt den til mor. - Senere har jeg aldri igjen kjøpt leketøy og gitt bort mine siste lommepenger.

Det var nok for i dag. Kanskje skriver jeg litt mer senere!

Lavskriken