Samlivet i barnehuset (II)

[Lavskriken]

Dere har kanskje overveiet allerede, hvordan en familie kan bo sammen med så mange barn i et lite hus. Jeg skal gjerne fortelle det:

Fra stuen gikk man en trapp opp til andre etasje og kom inn i soverommet til foreldrene. Det var nettopp dette rommet som ble omdannet til jule-rommet til slutten av året. Det gikk en dør til høyre: der kom man inn i vårt barnerom, som befant seg over kjøkkenet og hadde en L-form på grunn av det store røykfanget i kjøkkenet. Der hadde mine søstre og jeg våre senger, dessuten litt utstyr for barn. - Det var en annen dør som ledet fra foreldrenes soverom til et annet meget langt og trangt rom. Det var bare en dør mot smuget med et vindu i døren. Det var altså forholdvis mørkt i rommet. I gamle dager hadde rommet vært en høystakk. Far hadde bygd om rommet til et annet barnerom. For det første festet han en gittergjerde ved denne døren. Åpnet man døren, så sto man nesten på en balkong. - Det var altfor mørkt i rommet. Derfor bygde far en lyssjakt med et vindu i taket. Nå var det litt lysere i den forreste delen av rommet. Men da mor tok flere barn i pleie, krevde myndighetene at far skulle bygge en annen lyssjakt i den bakre delen av rommet. Men det var dessverre ikke mulig: Det ble forhindret av tykke bjelker under taket som ikke kunne fjernes. Så installerte far elektrisk lys i taket. Man kunne ikke varme opp rommet. Så ble det satt opp en elektrisk radiator som kunne gjøre det varmt i rommet.

Selvfølgelig kunne vi ikke oppholde oss i huset dag og natt. Men vi hadde ingen hage ved huset vårt. Så la mor de små barn i barnevogner og stilte dem opp på gaten langs husveggen. Igjen og igjen kom folk forbi. Det skjedde at et barn skrek i barnevognen. Så gikk folk og kikket inn i barnevognen, ga barnet tåtesmokken og strøk barnet på kinnet. Det var noe som mor ikke tålte i det hele tatt, at fremmede folk strøk og rørte på barna. Så malte far et skilt: "Værsågod, ikke rør på barna våre!" og festet det på husveggen.

For mine søsken og meg bygde far en stor sandkasse med lokk på som ble stilt opp ved husveggen i smuget. Da kunne vi barn sitte i mange timer og leke. Jeg hadde dengang mye fantasi, bygde store landskaper i sanden med fjelltopper, lange gater som førte gjennom tunneller til en borg. Var sanden tørr, så holdt den ikke. Så hentet vi en bøtte vann og tømte den i sanden. Nå var det lettere å bygge. Da jeg var 5 år gammel, satt jeg engang i sandkassen og lekte. Jeg var meget opptatt med å bygge et høyt fjell. Jeg la merke til at jeg kanskje skulle gå på do. Men først måtte jeg bygge tunneller gjennom fjellet. Trengselen å gå på do forsvant. Senere følte jeg den igjen, men først ville jeg avslutte mitt arbeide. Plutselig kunne jeg ikke lenger holde det: jeg følte noe varmt i buksen. Da jeg kom inn, var mor virkelig ikke begeistret, for det luktet meget vondt! Selvfølgelig måtte jeg hurtig skifte buksene og dessuten vaske meg. Men da kom mor med et fat: "Værsogod, vask dine bukser selv!" sa hun og tok mine søsken og gikk en liten spasertur, men jeg måtte stå og vaske mine skitne bukser. Det varte lenge før de ble rene. Aldri igjen har jeg glemt å gå på do i rette tid!

Søndag var den eneste dag, da mor og far kunne sove seg ut. Men jeg våknet ofte tidlig og syntes at det var bare kjedelig å ligge helt våken i sengen. Mine søstrer og jeg bråkte mye, men da kom mor eller far og skjelte oss ut: Far og mor ville gjerne sove ennå, og vi skulle holde oss stille. Men det var meget vanskelig. Så fikk jeg en god tanke: Jeg sto opp sakte og stille og listet meg ned i stua. Der dekket jeg på bordet. Da foreldrene sto opp, kunne vi ha frokost med en gang. Foreldrene var meget fornøyde og jeg fikk mye ros. Men etterhvert ble det kjedelig! Jeg sto opp og dekket på bordet, men det var ennå altfor tidlig, foreldrene kom ikke ned. Hva skulle jeg gjøre så lenge? Jeg spurte mor, og hun anbefalte meg å gå en liten spasertur i nærheten, når været var pent. Det gjorde jeg. Men jeg kjente alle gater i nærheten. Så gikk jeg en litt lengre tur. Etterhvert ble turene lengre og lengre. Jeg gikk turer av 2 eller 3 timer. Snart ville jeg se ennå mer, men da måtte jeg ta med meg sparkesykkelen for å komme fortere frem.

Engang gikk jeg en lang tur med sparkesykkelen. Dengang var jeg omtrent 7 år gammel: Det var en søndag med meget pent vær: Jeg kom meg ut meget tidlig og gikk en grusvei som ledet gjennom skogen til et vertshus på en høyde. Da jeg hadde nådd det, var det ennå tidlig. Så fortsatte jeg veien videre og kom tilsist til nabolandsbyen, 6 km fra mitt hjem. Nå ble det virkelig tid å snu. Men jeg ville i alle fall ikke ta densamme veien. Da måtte jeg gå tilbake på riksveien. Dengang var det ikke så mye trafikk. Dessuten var riksveien asfaltert, jeg kunne altså sparke fortere. Av og til kjørte en bil forbi, ellers forble det rolig på veien. Det kjørte forbi en grønn folkevogn med blå lys på taket: politiet! Politimannen så alvorlig etter meg, men kjørte videre. En halv time senere møtte jeg detsamme kjøretøyet igjen, uten at jeg fryktet noenting. Det varte ikke lenge, så kjørte politibilen igjen forbi, men stoppet foran meg med engang. En politibetjent kom ut fra bilen og spurte meg, hva jeg het og hvor jeg skulle hen. Han spurte meg om jeg aldri før hadde hørt at en fotgjenger skulle gå på venstre siden av veien mot trafikken. Nei, dette hadde jeg ikke hørt før. Dessuten anså jeg meg ikke som fotgjenger, men som sykkelsparker! Så tok politimannen sparkesykkelen min og pakket den inn i bilen. Og han ba meg å ta plass på baksetet. Jeg gjorde det, men jeg var meget redd: Ville jeg nå kanskje kastes i fengsel? Hvor mye måtte jeg betale for denne skyssen som jeg egentlig ikke hadde ønsket? Hva ville mor og far si, når de fikk beskjed at politiet hadde tatt meg? - Men de 2 menn i politibilen var meget vennlige. De beroliget meg og kjørte meg hjem rett foran husdøren. De snakket vennlig med mor og roste meg at de hadde sett meg gående på riksveien, men at jeg bedre skulle ha tatt den andre siden av veien. I alle fall ble jeg meget glad at jeg hverken ble fengslet eller fikk pryl av mine foreldre! Jeg har senere gått mange andre turer, men aldri igjen slike turer med sparkesykkelen langs riksveien.

Jeg fortalte allerede at mor hadde fremmede barn i pleie hvis mødre var alenestående og måtte arbeide. Landsbyen var i Alpene, og både om sommeren og om vinteren kom mange gjester dit for å tilbringe ferien der. Av og til kom unge foreldre og spurte, om de kanskje kunne levere sitt barn hos oss, mens de tilbrakte feriedagene i landsbyen. Da kunne de vandre eller svømme i tjernet uten å bry seg om barnet. Hadde vi plass nok ennå, så tok mor disse barna i pleie og fikk selvfølgelig betaling for dette. Engang kom unge foreldre fra Nord-Tyskland og ba, om de kunne gi hennes sønn i pleie hos oss for 3 uker. De gjorde en avtale med mor, og denne gutten på 3 år forble hos oss. Etterat foreldrene var gått, la vi snart merke til at gutten hostet meget sterkt. Det varte ikke lenge, så begynte andre barn i huset å hoste, tilsist også mine søstrer og jeg. Mor ringte etter barnelegen. Hun kom og undersøkte oss. Det viste seg at vi alle led av kikhoste. Det var denne gutten fra Nord-Tyskland som hadde smittet oss. Vi fikk medikamenter, men vi hostet allikevel. 2 uker senere kom de unge foreldre tilbake og avhentet sønnen. Mor forklarte dem at han beklageligvis var blitt syk av kikhoste, og at han hadde smittet hele barneflokken i huset. Da svarte foreldrene til mor at de visste det for lenge siden: De hadde nettopp valgt vår landsby som ferieplass, siden deres sønn var blitt syk av kikhoste. Deres barnelege hadde anbefalt dem å bringe gutten til høyfjellet. Høyfjellluften skulle være meget godt for barn som led av kikhoste. Mor var meget begeistret å høre disse nyhetene!

Det var nok for i dag! Kanskje ennå mer en annen gang?

Lavskriken