Babusjka og de tre kongene

[Lavskriken]

Det er allerede mange, mange år siden, da sto et lite hus helt alene gjennom mark og jord. Der bodde den gamle Babusjka. Om sommeren sang fuglene i epletreet, men om vinteren var det helt stille der. Det lå snø på mark og jord.
Det var en vinterdag, og Babusjka feiet og vasket i det lille huset sitt. Siden hun var alene og hadde mye tid, feiet og vasket hun ofte så lenge til tusmørken kom etterhvert.
Plutselig ble Babusjka stående mitt i stua. Gjennom snø og vind hadde hun tydelig hørt stemmer av mennesker. Det måtte være ganske mange. Babusjka hørte dem nærme seg huset.
Da Babusjka så ut fra vinduet, ville hun ikke stole på sine øyne. Det kom tre hvite hester som trakk en prektig pyntet slede. Det satt tre menn på sleden, de var kledd med fargete og utenlandske klær. Hver av dem hadde en svær krone på hodet, rik pyntet med edelstein. Så fulgte dem enda mange menn både på hest og til fots. Det var en lang rekke, og de første av dem sto allerede rett foran Babusjkas lille hus.
Da det banket ved døra, da hadde Babusjka allerede skjult seg. Hun var redd og ventet lenge. Men så trakk hun slåen fra døra og gikk ut av huset. Var dette noen konger, som sto foran døra? Babusjka husket utydelig, at man kallte mennesker for konger som gikk med en krone på hodet. Var de strenge og sinte, som man hadde fortalt henne engang?
Men en av de tre fremmede menn smålo og sa vennlig: "Du må ikke være redd! Vi har fulgt den lysende stjernen og leter stedet, hvor et barn ble født som skal bringe oss glede og frelse. Vil du kanskje følge oss, Babusjka? Vi gikk feil i den dype snøen. Hjelp oss å finne veien igjen, slik at vi kan bringe våre gaver til barnet!"
Den korte vinterdagen gikk allerede mot slutten. Babusjka så ut i snøfokken. "Kom inn i stua og ha det varmt hos meg! Jeg må først avslutte mitt arbeide i huset. Imorgen skal jeg sikkert følge dere!"
Men de tre kongene vendte seg bort. "Det var bare synd, Babusjka, at du ikke vil følge oss! Men vi skal fort reise videre. Vi har ikke tid til lengre opphold!" Babusjka så lenge etter dem. Den lange menneske-rekken trakk videre gjennom vind og snø over det vide landet.
Babusjka gikk tilbake i sitt hus. Hun vasket det siste hjørnet i stua. Enda lenge satt hun ved bordet og tenkte på dette, hva de tre kongene hadde fortalt henne om det nyfødte barnet: at det skulle bringe glede og frelse til alle mennesker. "Jeg skulle dog ha fulgt dem!" tenkte Babusjka. "Da hadde jeg kanskje sett det utvalgte barnet med mine egne øyne!" Og hun angret at hun var blitt værende hjemme. Selv om natten, da hun hadde lagt seg, fant hun ingen ro. Hun kunne nesten ikke vente til den følgende morgen. Dypt i hjertet sitt hadde hun bare ett ønske: å finne barnet og bringe det gaver slik som kongene hadde planlagt.
Allerede meget tidlig sto Babusjka opp og begynte reisen. Hun bar en reiseveske med seg med noen små gaver som hun hadde funnet i huset sitt. Selv om de ikke var særlig kostbare, så håpet hun allikevel, at barnet ville glede seg.
Hun gikk ut av huset og letet etter spor i snøen som skulle vise henne veien som kongene hadde gått. Men vinden hadde blåst dem bort for lenge siden. Så gikk hun alene og uten hjelp gjennom landet. Hun banket ved mange dører og spurte: "Har de tre kongene kommet forbi her? Har dere hørt noenting om det utvalgte barnet? Vet dere, hvor det ble født?" Men ingen kunne gi henne svar. Fremmede barn lekte i snøen. Babusjka holdt gjerne øye med dem. Siden hun hadde gått ut for å lete etter det utvalgte barnet, da var hun blitt meget kjær i alle barn. Men hun fikk ikke lov å forbli stående meget lenge.
Babusjka vandret videre. Skritt for skritt, med staven i hånden, vandret hun fra landsby til landsby. Hun ble tatt imot vennskapelig, men hun spurte forgjeves alle steder: "Vet dere veien til det utvalgte barnet?" Og så stampet den gamle Babusjka videre gjennom det nedsnødde landet. Veiene er lange på denne jorden, og ingen vet, om hun endelig har funnet barnet.
Men folk sier, at enda idag, når vinteren har begynt, går en gammel kvinne på gater og steder. Hun kikker inn i stuene, og mangengang finner barn en liten gave på vindusposten den følgende dag, bare litt sukkertøy eller et enkelt leketøy. Da har den gamle Babusjka kommet forbi huset i det mørke.

Paul Schaaf

Oversettelse: Lavskriken