Røveren Horrifikus danser

[Lavskriken]

Josef, Maria og Jesus-barnet var på flukt til Egypt. De hadde tatt seg en liten pause. Mot kvelden ville de gjerne fortsette reisen. Josef tok eselet og ridde foran over en bakke for å utforske veien. Han tenkte at nå kunne det ikke være langt til Egypt.

Imidlertid satt Maria med Jesus-barnet på fanget alene under en busk. Plutselig kom en viss Horrifikus forbi, meget kjent som å være den verste røver i hele ørkenen. Gresset lå helt flatt for ham, palmene skalv og kastet dadlene i hatten hans, den sterkeste løven gikk med halen mellom beina, dersom den så de røde buksene av røveren fra fjerne. Røveren gikk med 7 dolker i beltet, hver eneste så skarp at han kunne skjære vinden i småbiter; han gikk med en sabel i venstre hånd, kalt "Den krumme døden", han bar en kølle på skulderen som var besatt med haler av skorpioner.

"Ha!" skrek røveren og rev sabelen ut av skjeden. - "God kveld!" sa Maria, "ikke skrik så høyt, for gutten min sover!"

Røveren ble stum med engang, da han hørte hennes tale. Han langet ut og kuttet hode av en tistel med den krumme døden. "Jeg heter Røver Horrifikus", hvisket han, "jeg har drept mer enn 1000 mennesker!"

"Gud skal tilgi deg!" sa Maria.

"Bare la meg tale ut!" hvisket røveren. "Små barn - som ditt - steker jeg på spydet!" "Det var dårlig gjort!" svarte Maria, "men mye verre er at du lyver!"

I dette øyeblikket hørte man noe fnise i busken. Røveren sprang i været av forferdelse. Aldri før hadde noen våget å fnise i hans nærmere område. Det var noen små engler som hadde fnist. I begynnelsen var de blitt skremt og var flyktet bort, men så satt de i busken igjen.

"Er du ikke redd fra meg?" spurte røveren lågmælt. "Akk, Bror Horrifikus!" sa Maria, "du er en morsom kar!"

Dette trengte dypt inn i hjertet til røveren, for hjertet hans var ømt som voks. Da han var småbarn ennå, kom folkene og sa: "Han ser ut som en liten røver!" Senere kom ingen igjen, men alle folk løp bort, kastet alt bak seg, og Horrifikus levde bare bra, selv om han ikke engang kunne se blod eller steke en kylling på spydet. Derfor ble Horrifikus svært salig, da han endelig hadde funnet noen som ikke var redd.

"Jeg vil gjerne gi en gave til gutten din", sa røveren, "men jeg beklager at jeg bare har ting i lommen som jeg har stjålet. Men hvis du vil, så skal jeg danse for ham!"

Og røveren Horrifikus begynte å danse for Jesus-barnet. Ingen har engang sett noe lignende! Den krumme døden holdt han over seg slik som månens sølv sigd. Han svinget beinene så yndig som en antilope og så fort at man ikke lenger kunne telle dem. Han kastet alle 7 dolker i været og hoppet gjennom vinden. Han virvlet ned igjen slik som en tunge av ild. Han danset så voldsomt og så kunstferdig! Det var praktfull å se ham med øreringene og brodert belte, med fjærene på hatten, at jomfru Maria fikk litt glans i øyene. Alle dyr fra ørkenen snek seg nærmere, den kongelige ureus-slangen, springmusen og sjakalen, alle sto i krets om røveren og banket rytmen med halen i sanden.

Tilsist gled røveren utmattet ned foran Maria og sovnet med engang. Da han våknet igjen, var den Hellige Familien reist videre. Han reiste seg og gikk sin veg. Men han la merke til at fra nå av ingen ble redd fra ham. "Han har et ømt hjerte!" fortalte springmusen til andre. "Han har danset foran Jesus-barnet!" vislet slangen.

Horrifikus forble i ørkenen. Han skiftet navnet sitt og ble på sine gamle dager en stor helgen. Det ble beklageligvis fortiet, hva han heter i kalenderen. Men skulle en av dere ha noe å skjule, men bare hjertet sitt var forblitt ømt, så skal han være trøstet: Gud skal tilgi ham, slik som han gjorde det med røveren Horrifikus.


Etter Karl Heinrich Waggerl

Jeg må innrømme: Det var litt tungt å oversette!


Lavskriken