Det trassige eselet og den søte tistelen

[Lavskriken]

Josef fikk beskjed i drømmen at familien måtte flykte, siden kong Herodes planla å drepe alle nyfødte barn. I denne onde timen ble eselet i fjøset vekket av en engel: "Reis deg opp!" sa engelen, "du skal få lov å bære jomfruen Maria og Jesus-barnet til Egypt."

Dette likte eselet ikke i det hele tatt. Det var ikke noe særlig fromt esel, men heller et esel med litt trassig hjertelag. "Kan ikke du selv gjøre det?" spurte det grettent. "Du har dine vinger, mens jeg må bære alt på ryggen! Og hvorfor skal vi til Egypt? Det er så langt bort!"

"Man skal være sikker!" sa engelen. Det var innlysende for eselet.

Da eselet kom ut av fjøset og så, hvor mye bagasje den hellige Josef hadde samlet, sengetøy for barselkvinnen, en pakke bleier for barnet, en kasse med gull, to sekker med vielsesrøyk og myrra, gaven fra de Hellige 3 konger, ost og kjøtt som gjetere hadde gitt dem, en pose med drikkevann, og så jomfruen Maria selv med barnet, da begynte det å klage. Ingen forsto det, bortsett fra Jesus-barnet.

"Det er alltid detsamme med tiggerfolket!" sa eselet. "De kom her uten å eie noenting, men så reiser de herifra med en last som bare 4 okser kunne bære! Jeg er dog ingen høykjerre!" - men slik så det nettopp ut, da Josef tok eselet ved grimen, man kunne nesten ikke se hovene.

Eselet bøydde ryggen sin, det ville forandre lasten. Så torde det gjøre ett forsiktig skritt, for det fryktet at tårnet på ryggen sin ville tordne ned, dersom det satte en fot foran. Men merkelig nok følte det seg meget lett på beina, det trippet nesten foran i det mørke.

Det varte ikke særlig lenge, så begynte eselet å ergre seg igjen: "En vil spotte på meg! Er jeg kanskje det eneste eselet i Betlehem som kan bære 4 sekker korn med engang?" Det ble sint og stemmet beina i sanden, det ville ikke lenger bevege seg. "Skulle han slå meg nå, så skal jeg kaste hele bagasjen i graven!" tenkte eselet.

Men Josef slo ham ikke. Han grep under sengetøyet og klødde eselet litt ved ørene. "Bare gå videre!" sa han blidt, "vi skal snart ta en liten pause!" Så sukket eselet litt og travet videre. "Han tror å være en stor helgen!" tenkte det, "men han vet ikke engang hvordan å drive foran et esel!"

Imidlertid hadde dagen begynt og solen brente ned. Josef fant en tørr og tornet busk i ørkenen, hvor han gjerne ville hvile sammen med Maria. Han tok bagasjen ned og tente et bål, for han ville koke en suppe. Eselet så det med stor mistro. Det ventet på sitt eget for, men ville så bare forsmå det. "Jeg foretrekker å spise min egen hale i stedenfor deres høy!"

Men det fantes intet høy, ikke engang litt halm i ørkenen. Josef hadde glemt å ta høy med seg på grunn av omsorg om hans hustru og barnet. Da ble eselet veldig sultenen. Magen sin begynte å knurre høyt, slik at Josef så seg forferdet om, for han fryktet, en løve kunne sitte i busken.

Imidlertid var suppen ferdig, alle begynte å spise og Jesus-barnet fikk litt melk fra Marias bryst. Bare eselet sto der og hadde ingenting å tygge på. Det eneste som kunne finnes, var noen tørre tistler i grusen.

"Nådige Herre!" sa eselet sint og snakket lenge mot Jesus-barnet, for det hadde så mye å klage. "I Ah!" skrek det tilsist, det betyr så mye som "så sannelig jeg er et esel!" Jesus-barnet hørte oppmerksom hva eselet sa. Da eselet var ferdig, brøt det en tistel og gav den til eselet. "Okay!" tenkte eselet og var meget fornærmet. "Så skal jeg spise en tistel. Men du skal snart oppleve selv hva som skal skje! Tornene skal såre meg i magen, slik at jeg må dø. Og da skal dere bare se hvordan dere fortsetter reisen til Egypt!"

Eselet begynte å spise tistelen. Men det ble temmelig forbauset, for tistelen smakte søtt som honning og som aromatiske grønnsaker. Ingen kan forestille seg, hvor godt den smakte. Dengang glemte eselet vreden sin og la sine store ører andektig sammen. Hos eseler betyr det så mye som hos oss, dersom vi folder hendene.

Etter Karl Heinrich Waggerl

Oversatt fra Lavskriken