Litt etter litt ble ryktet spredt at et barn med en glorie var blitt født som skulle bli konge for alle mennesker. Langt bort fra fødselsstedet levde 3 konger som naboer. De het Kaspar, Melchior og Baltasar. De var ekte konger og i tillegg menn med stor visdom. De kunne lese bevegelsene av stjernene på himmelen, det er en meget vanskelig kunst.
Disse 3 konger møtte hverandre og forberedet en lang reise med prektig følge. De reiste hurtig mot vest med kameler og elefanter. I løpet av dagen ble det forferdelig hett i ørkenen. Derfor hvilte de i skyggen av store fjell. Men om natten kunne de se stjernen igjen som ledet dem tålmodig mot vest.
Kongene kom godt foran og havnet tilsist i Jerusalem. Stjernen fortsatte veien til Betlehem, men kongene ville ikke lenger følge, fordi de trodde at den nye kongen antagelig skulle bo i en stor by med en borg, men ikke i en liten landsby. Stjernen ble hvitglødende, hoppet fram og tilbake, viftet med halen, men ingenting hjalp. Så begynte dagen å lyse. Stjernen satte seg bedrøvet i kronen på et tre ved siden av fjøset. Alle som gikk forbi tenkte at man hadde glemt en sitron i grenene. Da natten begynte, klatret stjernen ut og svang seg over fjøsets tak.
Kongene var glade for å se stjernen igjen. De red hurtig nærmere. Hele dagen hadde de letet etter barnet, men ikke funnet det. I borgen i Jerusalem traff de bare en ubehagelig tykk kar som het Herodes.
Baltasar, en av de 3 konger, var en neger, en meget stor kar med blekksort hud. Selv om stjernen lyste meget, kunne man bare se 2 store øyne og en forferdelig tanngard om natten. Hjemme hos ham var han blitt valgt til konge fordi han var enda svartere enn de andre beboere av landet. Men nå la han merke til at de fleste folkene fryktet seg for ham, slik som han levde i huden av djevelen. Underveis skrek alle barn og lette etter vern hos mødrene, dersom han bøyet seg ned fra kamelen og ville gi dem sukkertøy, og alle kvinner ville ha gjort korstegn, hvis de dengang allerede hadde visst, hvordan kristne mennesker verner seg mot anfektelser.
I Betlehem var Baltasar den siste kongen som nærmet seg Jesus-barnet. Han fryktet at barnet ville skrike. Så kastet han seg i støvet. Hvis han bare hadde hatt en liten hvit flekk på huden! Eller hvis han bare kunne vise fram sitt innerste! Han skjulte ansiktet bak hendene og fryktet at Jesus-barnet skulle bli skremt. Men han hørte ikke noe skrik. Så skjelte han forsiktig gjennom fingrene. Sannelig så han barnet smile og strekke sine hender mot hans krøllete hår. Da ble han meget glad! Aldri før har han rullet øyene så heftig og vist tennene fra det ene øret til det annet. Han kunne ikke annerledes: Han måtte ta barnets føtter og kysse alle tærne, slik som skikken var hjemme hos ham.
Men da han slapp barnets føtter løs, oppdaget han mirakelet: Håndflatene hans var blitt hvite. Og siden dengang har alle negre lyse håndflater. Bare gå og se etter dem - og hils dem så broderlig!
Etter Karl Heinrich Waggerl
Oversatt av Lavskriken