Julia hat geschrieben:henrik hat geschrieben:Jeg har forresten hørt norske utenlandsstudenter i Tyskland beklage seg over at tyskere generelt er uhøflige

Hm. Du har kanskje et poeng der, men jeg er ikke sikker, for dette er et tolkningsspørsmål og forutsetter veldig god kjentskap til landet og måten å bruke språket på (noe som vanligvis tar flere år å oppnå)!.
Angående vanlige utenlandsstudenter så kan man jo spørre seg om hvor godt tysk de kan.
Hva vet de for eksempel om partikkelbruk på tysk?
Har de ikke peiling på det, så vil de iallfall ha problemer med å tolke budskap korrekt mhp. høflighet etc.
Julia hat geschrieben:Jeg som tysk er vant til å si ting rett ut - noe som ofte oppfattes som uhøflig i Norge. Her er man mer forsiktig, snakker rundt poenget uten å si det egentlig, pakker det man vil si inn i et silkelag med velvalgte ord, men man mener i grunnen akkurat det samme. Noen ganger synes jeg den norske måten å "finsnakke" et problem på, er fryktelig irriterende. Dersom noe ikke er greit, kan man vel si det, istedet for å vri seg rundt i setninger som "jeg synes kanskje at dette her ikke akkurat var så veldig vellykket"? Og hvis det er noe man ikke vil, istedtet for å si "nei takk, det ønsker jeg ikke" (fortsatt en veldig høflig måte å si ting på - språkmessig, vel å merke!) å da begynne med unnvikninger som "jeg tror egentlig ikke at jeg ønsker det", det blir bare tull, spør du meg...
Nei, det er ikke bare tull å si "jeg synes kanskje at dette her ikke akkurat var så veldig vellykket"? eller "jeg tror egentlig ikke at jeg ønsker det" kontra "nei takk, det ønsker jeg ikke". Forskjellen er nemlig at i begge de første eksemplene, så åpner man for motargumentasjon, motinnspill eller den andres mening.
Og ønsker man det, så sier uttrykker man seg mer på den måten.
Julia hat geschrieben:Men sånn er det bare - språk er forskjellige og blir brukt forskjellig. Målestokken hvilke uttrykk som anses som uhøflige vil da også være forskjellig. Og du kan bare måle tysk høflighet med tysk uhøflighet og norsk høflighet med norsk uhøflighet. Alt annet blir bare feil.
Tysk er forøvrig uten tvil det mer høflige språket, dvs det språket med muligheten for å uttrykket seg mer høflig på. Mange av de høflighets-vendingene på tysk finnes ikke på norsk. Eksempel: "Würdest Du mir bitte die Butter reichen"? Ingen ville si på norsk "Ville du være så snill å sende meg smøret"!. Man sier "Kan du sende smøret" eller rett og slett "Sender du smøret", men "bitte" dvs "vær så snill å" i den sammenhengen blir aldri brukt, kanskje fordi det rett og slett er alt for tungvindt. "Bitte" er da mye kortere og greiere enn "Vær så snill å". "Möchte gerne" er et annet eksempel. Da bruker man "vil" på norsk, som jo også finnes på tysk, men som i grunnen er et mye mer uhøflig ord.
Joda, "Kan du være så snill å rekke meg smøret?" er helt normalt på norsk.
Om du hører det, kommer an på person og/eller situasjon, og det er jo mer høflig enn bare å si "Kan du rekke meg smøret?" Her er foresten forskjellige graderinger:
Kunne du være så snill å rekke meg smøret?
Kunne du rekke meg smøret?
Kan du være så snill å rekke meg smøret?
Kan du rekke meg smøret?
Sender du meg smøret?
Send meg smøret.
Forresten så finnes det på norsk et ord for 'bitte', og det er ordet 'vennligst', men 'vennligst' kan ikke settes inn istedet for 'være så snill' automatisk eller overalt.
Sier man for eksempel "Kunne du vennligst sende meg smøret", så blir det enda mer en oppfordring enn en ren forespørsel, dessuten kan det oppfattes litt spydig, dog vel og merke avhengig av sammenhengen det sies i.
I forbindelse med 'möchte gern' og liknende, her er noen eksempler:
Ich möchte (gern) mit dem mit dem Direktor sprechen = Jeg vil gjerne snakke med direktøren.
Ich würde gern mit dem Direktor sprechen = Jeg ville gjerne snakke med direktøren.
Ich hätte gern mit dem Direktor gesprochen = Jeg skulle [ville] gjerne ha snakket med direktøren.