En stor familie

[Lavskriken]

Mine foreldrene mistet sin ungdom under krigen.

Far gikk på gymnaset, da krigen begynte. Han måtte gå fra gymnaset uten artium, fikk en kort utdannelse i kasernen og ble sendt til krigsfronten. Han må ha sett forferdelige ting i denne tiden. Han snakket aldri om sine opplevelser og var alltid fåmælt, når vi spurte ham. Da han kom tilbake fra krigen, var storbyen fullstendig ødelagt, det sto bare ruiner! - Imidlertid var han blitt en voksen mann, men han hadde ingen penger. Så kunne han ikke gå på gymnaset igjen, men måtte finne seg en utdannelse. Han likte å arbeide med tre, så ble han snekker. Han var meget musikalsk og likte å lage instrumenter. Så tok han en annen utdannelse og lærte å lage fioliner.

Mor var ennå en ung skolepike, da krigen begynte. I de første årene under krigen kunne hun delta i undervisningen i skolen. Men så ble byen bombardert og fullstendig ødelagt. Skolen brente ned. Så fikk hun av og til litt undervisning i forskjellige private leiligheter, men snart var dette heller ikke mulig. Da krigen var avsluttet, fikk hun en utdannelse som barnepleierske.

Far ville gjerne tjene penger med produksjonen av fioliner. Han kjøpte seg et verksted og forskjellig verktøy som var nødvendig for dette. Men han var ikke kjent i landet og fikk altfor få bestillinger. Etterhvert måtte han se at det var umulig å livnære en familie med 3 barn på den måten. Så fant han en jobb i en kjemisk fabrikk ved utkanten av landsbyen og solgte verkstedet igjen. Nå var han uavhengig av bestillinger og fikk lønnen hver måned, men det var allikevel ikke nok for å livnære en familie med 3 barn.

Så bestemte mor seg for at hun måtte hjelpe å tjene penger. Hun overtok spebarn av mødre som var alenestående og måtte jobbe. Disse barn bodde hos oss i mange måneder, først var det bare ett barn, så kom et annet, et tredje, osv. Det kom en tid, da det bodde 9 fremmede barn i vårt hus. Så gjalt det for min mor å oppdra 12 barn samtidig. Kanskje skulle hun ha hatt en ansatt som hjalp henne med pleien av disse barnene. Men mor fikk for lite lønn for dette arbeidet og hadde ikke råd til å betale en ansatt. Så ble mine søsken og jeg brukt som "medarbeidere". Det fantes mange oppgaver som vi måtte overta. Jeg husker at jeg var 8 år, da jeg fikk lov å holde en tale foran skoleklassen om å pleie et spebarn, å skifte bleiene, å lage mat og å gi den til barna. Det betydde at vi hadde lite fritid og ofte misunnet jeg andre barn som kunne leke ute, mens vi måtte hjelpe mor i husholdningen. Og den som forestiller seg, hva det betydde å ha så mange barn i huset, den kan godt tenke seg, at mor måtte gi oss en meget streng oppdragelse, bare for å overleve selv i denne situasjonen!

Arbeidet som ble gjort dengang, var annerledes enn i dag. Småbarn er ikke rene. Så måtte man ofte skifte bleiene på dem. Men dengang kjente vi ikke pampers som bare blir brukt engang og da kastes i søppelen. Nei, vi brukte bleier av tekstiler som måtte vaskes etter bruk. En skitten bleie ble kastet i en spesiell bøtte. Var den full, så fikk jeg oppgaven å skylle bleiene i toilettet. Etterat grunnrensingen var gjort, måtte bleiene vaskes. Vi hadde dengang en bare halvautomatisk vaskemaskin. Da måtte man tømme alt tøy inn og tilsette varmt vann og vaskepulver. Da maskinen var ferdig, måtte vi bruke en tang og trekke ut tøyet og fylle det i en sentrifuge. Men den hadde mindre innhold enn vaskemaskinen slik at vi måtte bruke den flere ganger etterhverandre. Hadde man ikke fyllt sentrifugen skikkelig, så begynte den å danse i rommet, mens den roterte. Jeg husker at jeg flere ganger sto og holdt sentrifugen og skrek høyt etter mor, at hun skulle komme og hjelpe meg.

Engang opplevde vi noe meget rart: Det var en fin sommerdag. Mor hadde vasket mange bleier. Hun samlet dem i et stort fat med het såpelut og satte fatet ut i smuget. Luten skulle avkjøle der. Dengang ble kuene drevet ut til beitet om morgenen. Om kvelden kom de tilbake igjen og fant veien til fjøset alene. Plutselig skrek nabokonen til mor at hun skulle komme hurtig ut. En ku hadde funnet fatet med vasketøyet og begynte å drikke luten. Den var helt vill etter luten og tygget samtidig bleiene som fantes i den. Mor kom ut og trakk med engang bleien ut av kuens kjeft og så jaget hun kuen bort. Bleien var blitt helt grønn på grunn av gresset som kuen hadde spist tidligere.

Dengang fantes det heller ikke noe ferdig mat for barn, slik som kan kjøpes i dag. Vi måtte lage melkflaskene selv og koke gulrøtter og danne en graut av dem. Jeg har lært mange ting dengang som jeg kunne bruke senere, da jeg selv ble far og måtte hjelpe å styre ting for mine egne barn.

Svært ofte skjedde det at mor sendte en av oss bort til å handle. Det var en liten forretning i nærheten hvor man kunne kjøpe alle dagligvarer. Mor hadde et avtale med innehaveren at han skulle notere alt som måtte betales og mor kom til slutten av måneden og betalte alt sammen. Så måtte vi ikke bry oss om penger. Vi fikk bare en stor veske og en seddel, og selgeren kunne bare stille sammen alt hva vi skulle kjøpe. Bare når det gjalt småting, da skulle vi betale med engang. - Det gikk ikke alltid bra, når vi skulle ut og handle. Dengang fantes det ikke slike eggekasser som man bruker i dag. Selgeren leste at vi skulle kjøpe 10 egg, og da fylte han dem inn i en vanlig papierpose. Da kunne det skje at vi kom hjem og en del av eggene var knuste. Likeså vanskelig var det med varer som kjøptes i et glass. Engang skulle jeg kjøpe et glass med sure agurker. Men på hjemmeveien falt jeg og glasset ble knust og hele eddiken rant i vesken. Mor var ikke særlig begeistret!

En annen gang ble min yngste søster sendt til varehuset. Hun skulle bare kjøpe noen småting og betale dem med engang. Da søsteren kom tilbake, hadde hun alt i posen som var blitt bestilt. Men hun ga mor for lite penger tilbake. Mor så det med engang og spurte min søster, hvorfor hun leverte henne så lite penger. Først hevdet jenten at hun bare hadde fått disse myntene. Men etterhvert måtte hun innrømme at hun hadde brukt pengene for å kjøpe slikkerier med Cola-smak for seg selv. Nå ventet vi at mor ville begynne å skjenne høyt med min søster. Men hun ble helt stille.

Min søster spiste alltid meget dårlig, da vi hadde lunsjen. Hun likte hverken grønnsaker eller kjøtt, bare poteter og makaroni med saus. Da vi nå skulle spise, sto en tallerken med 3 søte biter på hennes plass. Vi spiste et varmt måltid, mens min søster satt og spiste slikkerier. Hun strålte over hele ansiktet. - Da vi ble bedt til kveldsmat, da spiste vi brødskiver med ost og pølse, mens min søster fant igjen en tallerken med 3 søte biter på hennes plass. - Den neste morgen satt vi ved frokostbordet og spiste rundstykker med syltetøy, mens min søster fikk 3 søte biter. Slik gikk det i 3 dager. Da hun kom til kveldsmat den tredje dagen, satt hun og gråt: "Må jeg virkelig spise disse bitene?" spurte hun. Nå fikk hun lov å spise vanlig kveldsmat med oss. Hun spiste den med god appetit! Men bare spør henne i dag, om hun kanskje har lyst til å spise en søt bit med Cola-smak! Hun har aldri igjen spist noe sånt.

Nå er det nok for i dag. Skulle dere ha lyst til å lese mer, så bare kikk inn her i morgen kveld!

Hilsen til alle lesere og Godt Nyttår!

Lavskriken