Vinterglede med barneøyne

[Lavskriken]

Huset hvor vi bodde i, sto i den gamle delen av landsbyen. Her sto husene meget tett ved hverandre. Mellom vårt hus og naboen fantes bare et trangt smug hvor man kunne gå eller sykle, men hvor ingen bil kunne kjøre. I vintertiden ble mye snø blåst inn i smuget, ofte hopet snøen seg opp til underkanten av vinduene. Det var ikke så mye plass å deponere snøen der, så skuffet vi den over gaten som gikk forbi huset, og kastet den inn i bekken som rant der.

Hadde det snødd mye om natten, så kom en stor Magirus-lastebil med en snøplog og skuffet snøen tilside. Så dannet den store snøhauger ved veikanten, og gaten ble trangere enn før. Vi likte meget å klatre på disse haugene, å bygge tunneler i dem, å anse haugene som en borg, å overta dem og å forsvare dem. Det ble ofte en stor kamp med andre barn fra naboskapet som også ville ha sin borg.

I nærheten fantes det flere bakker hvor vi kunne ake ned med sleden eller med ski. Ofte bygde vi en skanse med snøen og hoppet over den. Det var meget morsomt. Av og til bygde vi en snømann. Vi laget store kuler av snø og satt de på hverandre. Med kull laget vi munnen og øyne, med en gulrot nesen, og et gammelt kokekar ble hatten.

Det skjedde at en eldre dame ba meg å hjelpe henne. Hun bodde i et hus som sto på en bakke, og det gikk en lang trapp opp til huset. Nå var det vanskelig og livsfarlig for henne å gå på denne trappen på grunn av snøen. Så fikk jeg en skuffe og måtte rense trappen. Arbeidet var slitsomt, for det var så mange trappetrinn. Men selv om vi hadde kuldegrader, måtte jeg svette meget! Tilsist fikk jeg noen småpenger som lønn. Det var godt, fordi vi fikk bare få lommepenger fra foreldrene.

De første fire år gikk jeg til grunnskolen i landsbyen. Men da jeg var 10 år gammel, måtte jeg skifte til gymnaset, og det fantes ikke i landsbyen. Så måtte jeg kjøre med tog til nabobyen. I vintertiden var det alltid meget spennende. Toget kom fra Østerrike. I vintertiden var det ofte meget forsinket. Så ventet vi på perrongen. Siden det var kaldt og dessuten kjedelig med bare å stå der, så begynte vi snart en snøballkamp. Det var meget morsomt. Men så kom hurtig oppsynsmannen og skjelte oss ut: Det var forbudt å kaste snøballer på perrongen! Senere gjorde vi det allikevel; hensikten var å provosere oppsynsmannen.

Jeg husker godt en lørdag i vinteren. Vi skulle til skolen klokka 7. Vi hadde dengang bare 3 timer undervisning om lørdagen. Vanligvis kjørte en elektrisk motorvogn fra byen til Østerrike, tidlig klokka 6. Men denne vognen var ikke kommet. Vårt tog var også forsinket. Det var forskjellige ansatte ved jernbanestasjonen som måtte skuffe vekk snøen fra sporskiften, men det fantes is der. Toget ankom sakte med nesten 1 time forsinkelse. Da vi hadde tatt plass i toget, kjørte det sakte videre. Det gikk ikke så fort som vanlig, for det fantes så mye snø på skinnene. Underveis kom vi forbi ved 3 små stasjoner. Ved den første sto motorvognen som skulle allerede ha kjørt klokka 6. Den sto fast i snøen, som var hauget opp til vindusrutene. Nå stoppet vårt tog, lokomotivet ble avkoplet og rangert bak motorvognen. Plutselig ble motorene startet og lokomotivet skjøv motorvognen meget hurtig gjennom snøhaugen, slik at snøen fløy til alle sider. Alle elever lo, da de så det! Så kom lokomotivet tilbake igjen, ble ankoplet til vårt tog, og reisen fortsatte. - Ved neste stasjon skulle vi egentlig møte et annet tog. Men det var også forsinket. Så sto vi igjen en halv time og ventet. Da gikk vi på perrongen og dannet en stor snøballkamp. Oppsynsmannen var selvfølgelig helt begeistret. Etterat toget endelig var kommet, kunne vi fortsette reisen. Da vi nådde skolen, var klokka allerede mer enn 10. Vi kunne bare delta i den andre halvparten av den 3. timen, så var undervisningen allerede avsluttet. Toget som skulle bringe oss hjem, kjørte punktlig, for imidlertid var skinnene befritt av snøen.

Vi var alltid meget interessert i lokomotivene som trakk togene. Det fantes forskjellige tyske og østerrikske typer. Vi så at lokomotivene hadde forskjellige skilter hvor man kunne lese noe om vekten, lengden, datoer av tekniske kontroller, osv. Vi sto i små flokker og diskuterte om det. Engang hadde toget ennå noen minutter opphold i stasjonen. Lokomotivføreren så ut av vinduet og hørte hva vi diskuterte om. Så spurte han oss, om vi engang tidligere hadde sett maskinen innvendig. Om vi kanskje engang gjerne ville se motorene. Men nei, vi hadde aldri sett noe sånt, og det var selvfølgelig at vi gjerne ville engang se motorene. Så ga han oss tillatelse å klatre inn og å gå en trang gang i lokomotiven. Så forklarte han oss alt hva vi spurte om. Det var nok av en opplevelse! Vi var meget stolte og det var helt klart for oss at vi senere bare ville selv bli lokomotivførere og styre slike store maskiner. Da toget skulle fortsette reisen, sendte han oss ut igjen og vi klatret inn i vognen og snakket meget glad om hva vi hadde opplevd nå.

Men det var bare begynnelsen! For nå spurte vi igjen og igjen, om vi kunne få lov og se motorene i lokomotivet. En del av førerne nektet det, men andre tillot at vi kom inn og så maskinen. En dag traff vi en meget barnevennlig lokomotivfører: Han tillot at vi kunne forbli på lokomotivet, mens toget kjørte. Underveis forklarte han oss, hva han måtte gjøre på lokomotivet, slik at toget ankom sikkert i byen. Men egentlig var det forbudt å ta passasjerer med på lokomotivet. Han ville ha fått store vanskeligheter, dersom en oppsynsmann oppdaget at han kjørte med barn på lokomotivet. Derfor ba han oss at vi alltid måtte knele ned sålenge som toget passerte en stasjon underveis og hadde opphold der, slik at oppsynsmannen ikke kunne se oss. Vi var bare begeistret å oppleve dette. Dessuten la vi merke til at det var meget varmt på lokomotivet. Vognene hadde en skyvedør som alltid fungerte dårlig i vintertiden: det sto is på skinnene, hvor døren skulle skyves. Så kunne man døren ikke låse fullstendig, det kom alltid iskald luft i vognen under farten.

Våre opplevelser med skyss på lokomotiven varte bare noen uker. Så kom andre lokomotivførere som ikke tillot at barn fikk lov å klatre inn i lokomotivet. Muligens har de fått anvisning fra myndighetene ikke å tillate det lenger. Etterhvert mistet vi interessen og reiste i vognen slik som andre passasjerer.

Jeg forteller gjerne mer en annen gang!

Hilsen til alle lesere!

Lavskriken

[Barney Bär]

hei,

er du lokomotivfører nå?

vh.

[Lavskriken]

Hei, Barney Bär!

Dengang var det min drøm å bli lokomotivfører engang. Men jeg ble noe annet som ikke har noe å gjøre med jernbanevesenet.

Hilsen og Godt Nyttår til deg!

Lavskriken

[Harald96]

Jeg skulle tro at lavskriken kunne ha blitt en veldig dyktig lokomotivfoerer, hvis han hadde valgt dette yrket! Kanskje, hvis han hadde arbeidet i Norge, kunne han foere Flytoget til Gardermoen med 200 km/t!!! Woww!