Kennt jemand zufällig eine Internetseite auf der norwegische Weihnachtsgeschichten veröffentlicht sind?? Wenn möglich auf deutsch, meine norwegischen Kenntnisse sind noch nicht so doll

Takk
Arwen78 hat geschrieben:@ Pedro: Vielen Dank für den Link!![]()
Vielleicht find ich ja noch ne deutsche Seite oder ich kann mir die irgendwo übersetzen lassen?!
Arwen78 hat geschrieben:Ich hätte dann gerne die erste Geschichte, Jenta med fyrstikkene!
Arwen78 hat geschrieben:Ich hätte dann gerne die erste Geschichte, Jenta med fyrstikkene!
Det var bitende kaldt, det snødde og tok alt til å skumre.
Det var den siste aften i året, nyttårsaften.
I kulden og mørket gikk en liten, fattig pike på gaten, barhodet og barbent.
Ja, hun hadde nok hatt tøfler på da hun gikk hjemmefra, men hva hjelp var det i det!
Tøflene var altfor store, moren hennes hadde brukt dem, så store var de,
og da hun skulle skynde seg over gaten mistet hun dem.
Den ene var ikke til å finne igjen, den andre tok en gutt og sprang av gårde med. Han kunne bruke den til vugge når han fikk barn, sa han.
Derfor gikk den vesle piken på de bare, små føttene sine som var røde og blå av kulde.
I det gamle forkleet sitt hadde hun en mengde fyrstikker, og i hånden holdt hun en eske.
Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen, og ingen hadde gittt henne så mye som en skilling.
Sulten og frossen gikk hun og så så forkuet ut, stakkars liten.
Snøfillene falt i det lange, gule håret hennes som krøllet seg så vakkert i nakken;
men den stasen tenkte hun ikke på.
Borte i en krok mellom to hus - det ene stakkk litt lenger fram i gaten enn det andre - satte hun seg opp og krøp sammen.
De små bena sine trakk hun opp under seg; men hun frøs enda mer, og hjem torde hun ikke gå.
Hun hadde jo ikke solgt noen fystikker, ikke fått en eneste skilling, og faren ville slå henne.
Kaldt var det hjemme også; de hadde bare hustaket over hodet, og vinden pep inne, enda det var stappet halm og filler i de verste sprekkene.
De små hendene hennes var halvdøde av kulde. en liten fyrstikk ville gjøre så godt.
Torde hun bare ta den ut av esken, stryke den av og varme fingerene sine!
Hun tok en og strøk - ritsj! Nei, som det sprutet og lyste!
Det var en varm, klar lue, akkurat som et lite lys når hun holdt hånden rundt.
Og et merkelig lys var det! Den vesle piken syntes hun satt foran en stor
kakkelovn med blanke messingknotter og messingtrommel.
Ilden brente så velsignet og varmet så godt. Hun strakte også føttene fram for å varme dem, men da sloknet flammen.
Kakkelovnen ble borte, og hun satt med stumpen av den brente fyrstikken i hånden.
Hun tente en ny; den brente og lyste, og der skinnet falt på muren,
ble den gjennomsiktig som flor. Hun så rett inn i stuen;
der stod bordet dekket med skinnende hvit duk og fint porselen.
En deilig stekt gås, fylt med epler og svisker, stod rykende varm på bordet;
men noe som var enda herligere; med ett hoppet gåsesteken ned fra fatet og vagget, med gaffel og kniv i ryggen, bortover gulvet og helt fram til den fattige piken.
Da sluknet fyrstikken , og det var bare den tykke kalde muren igjen.
Hun strøk av en fyrstikk til . Da satt hun under det herligste juletre.
Det var enda større enn det hun hadde sett bak vinduet til den rike kjøpmannen nå siste jul. Tusener av lys brente på de grønne grenene, og brokete bilder, akkurat som de man pynter opp med i butikkvinduene, så ned på henne.
Piken strakte begge hendene i været - da sloknet fyrstikken. Alle julelysene steg høyere opp, og til sist så hun at de var klare stjerner.
En av dem falt og trakk en lang ildstripe etter seg på himmelen.
Nå er det noen som dør! sa hun; for gamle mormor, den eneste som hadde vært god mot henne, men som nå var død, hadde sagt: "Når en stjerne faller, går det en sjel opp til Gud."
Hun tente en ny fyrstikk. Den lyste omkring, og i skinnet stod gamle mormor så klar og strålende, så mild og velsignet. Mormor! ropte den lille, å, ta meg med deg! Jeg vet du er borte når fyrstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den herlige gåsesteken og det store, deilige juletreet.
Og hun skyndte seg og strøk av resten av fyrstikkene som var i esken; hun ville holde mormor fast så lenge som mulig. Og fyrstikken lyste med slik glans at det var lysere enn den klareste dag.
Mormor hadde aldri vært så vakker og så staut før; hun tok den lille opp på armen sin, og sammen fløy de i glans og glede høyt, høyt opp. Der var ingen kulde, ingen sult og ingen angst, - de var hos Gud.
Neste morgen satt den vesle piken i gatekroken med røde kinner og smil om munnen. Hun var død, frosset ihjel den siste aften i det gamle året.
Nyttårssolen rant opp over henne som satt der med fyrstikkene sine;
neste en hel eske var brent opp. Hun har villet varme seg, sa folk.
Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og ingen visste at hun
slik stråleglans var gått inn til nyttårsgleden sammen med gamle mormor.
Arwen78 hat geschrieben:Ich hätte dann gerne die erste Geschichte, Jenta med fyrstikkene!
Mitglieder in diesem Forum: 0 Mitglieder und 6 Gäste