Noe av utfordringen med å lære et nytt språk består i å lære og å bruke nye ord og uttrykk. Det er vanskelig å snakke og skrive like detaljert og skildrende som om man brukte morsmålet, og det er deprimerende for en "innfødt" å oppleve at "innvandrere" også etter flere år i et fremmed land fremdeles kun bruker et overflatespråk uten særlige nyanseringer. Etterhvert blir det rett og slett for kjedelig å prate med slike folk.

For eksempel finnes det mange småfugler og sjøfugler, men det finnes enda flere spurver, gjerdesmetter, hettemåser og storskarv. I påsken er man ikke bare ute på ski; man kjører slalom ned bratte heng og fyker forbi kronglete småkratt som stikker opp av snøfonnene, eller sklir på langrennski i løyper som slynger seg i høyden over forblåste vidder eller i lavlandet mellom grantrær og furuer. Og nå som våren er her ser vi svært mange hvitveis og hestehov i skog og på mark, og hele verden våkner til liv igjen med berusende lyd- og synsinntrykk.

For å unngå å bli en av dem som kun bruker overflatespråk er det kanskje en god idé å bevisst øve seg litt mer på "skjønnlitterære" beskrivelser her i den norske delen av forumet?
Ønsker dere alle ei riktig fin påske!

Karin