Bjørnen vaklet gjennom skogen. Det var i vinter forresten. Han gikk til maskeraden. Han var i meget godt humør. Han hadde allerede drukket flere baljer bjørnesnaps. Den blandes med honning, wodka og mange vanskelige urter. Bjørnens maske var merkelig: Han gikk i grønn frakk, utrolige støvler og med jaktgevær på skulderen. Dere skjønner: Han var skogmesteren.
Da kom ham noen imøte på den knirkende snøen: likeså i grønn frakk, med utrolige støvler og jaktgevær på skulderen. Dere skjønner allerede: dette var skogmesteren. Skogmesteren sa med en dyp basstemme: "God natt, herr kollega! De skal likeså til skogmesterballet?" "Brumm!" svarte bjørnen, og basstemmen hans var så dyp som slukten langs veien, hvor omnibussene alltid faller inn i. "Om forlatelse!" sa skogmesteren skremt, "jeg visste jo ikke, at De er overskogmesteren!" "Gjør ingenting!" svarte bjørnen vennesæl. Han tok skogmesteren under armen for å holde seg opprett, og så vaklet begge til kroen, hvor skogmesterballet skulle gå for seg. Alle skogmestere var allerede tilstede. En del av dem gikk med hjortetakker som de viste omkring; andre hadde horn med seg og kunne blåse på den. Alle skogmestere hadde store skjegger og svingende mustasjer, men bjørnen hadde de fleste hår i ansiktet.
"Juhu", skrek skogmesterne og slo bjørnen kraftig på ryggen. "Stemning!" svarte bjørnen og slo skogmesteren på ryggen, men det var som en stor steinras. "Om forlatelse!" sa skogmesterne skremte, "vi visste jo ikke, at De var overskogmesteren!" "Fortsette!" sa bjørnen. Og så danset de og drakk og lo. Jeg vet ikke om dere engang har opplevd, i hvilken tilstand man kommer, når man danser mye, drikker, ler og synger. Skogmesterne følte en ordentlig virkelyst. Bjørnen sa: "La oss gå ut og skyte bjørnen!"
Da tok skogmesterne sine fellvanter på seg, spennet skinnbelten fast om maven og gikk ut i den kalde natten. De stampet gjennom skogen. De skjøt med jaktgeværene i luften. De skrek Hussa og Hallihallo og Halali. Alt betyr så mye som det annet, nemlig ingenting. Slik er jegerlivet! Da de gikk forbi ved en busk, rev bjørnen noen tørre nyper løs og spiste dem. Skogmesterne ropte: "Se på overskogmesteren, din skjelm!" og spiste likeså nyper og ville bare le.
Litt etterpå la de merke til, at de ikke kunne finne bjørnen. "Hvorfor finner vi ham ikke?" spurte bjørnen. "Han sitter i sin høle, din dumrian!" Han gikk til hølen, skogmestrene fulgte ham. Han trakk frem nøklen og låste opp lokket og steg ned. Skogmestrene fulgte ham. "Bjørnen er ikke hjemme!" sa bjørnen snusende. "Men det er ikke lenge siden, at han gikk. Det lukter enda meget sterkt etter ham her!" Så vaklet han tilbake til kroen og skogmestrene fulgte ham. Etter denne anstrengelsen drakk de mye, men bjørnen drakk så mye som smeltevannet som river vekk bruene. "Om forlatelse!" sa skogmestrene skremte, "De er en storartet overskogmester!"
Bjørnen sa: "Bjørnen er ikke i skogen, bjørnen er ikke i sin høle. Da blir det bare ett: Han må være blant oss, forkledd som skogmester!" "Helt enig!" skrek skogmesterne og begynte å kontrollere hverandre mistenksomme. Det fantes blant dem en meget ung skogmester med en bare liten skjegg. Han var den svakeste og mest engstelige i det hele tatt. De avgjorde, at han skulle være bjørnen. De letet noe langs veggene. "Hva leter Dere etter?" spurte den unge skogmesteren. "Vi leter etter våre jaktgevær, for vi skal nå skyte deg! Det er du, som er bjørnen!" svarte de.
"Dere skjønner absolutt ingenting om bjørn!" sa bjørnen. "Bjørnen ha en hale og dessuten klor på potene!" "Dette har ungen ikke!" sa skogmestrene, "Men, pokker, De har jo en hale og klor på potene, herr overskogmester!"
I samme øyeblikket kom hustruen av bjørnen inn i kroen og var meget sint: "Fy fan! I hvilken selskap befinner du deg her?" skrek hun. Hun bet bjørnen fast i nakken for å gjøre ham nøktern igjen og gikk ut med ham. "Det var bare synd at du kom så tidlig!" sa bjørnen i skogen. "Vi hadde nettopp funnet bjørnen! Men det gjør ingenting! La oss fortsette en annen dag!"
Peter Hacks
Oversettelse: Lavskriken