Jeg er norsk og har bodd i Tyskland i ca 5 år. "Jeg har bodd" betyr at jeg har bodd og at jeg bor her fortsatt. Har opplevd at tyskere som snakker norsk noen ganger misforstår dette fordi de blander tysk,norsk,preteritum,presens osv.
Ich habe 5 Jahre in Deutschland gewohnt (perfektum) betyr jo at jeg har bodd 5 år i Tyskland, men at jeg ikke bor der lenger. På norsk må man bruke preteritum for å uttrykke det samme; "Jeg bodde 5 år i Tyskland".
"Jeg har bodd 5 år i Tyskland" brukes altså der som tyskere bruker presens-konstruksjonen "Ich wohne in Deutschland seit 5 Jahren".
Ok, nok om det. Jeg vet det er litt psykt, men jeg synes det er moro med grammatik!

Over til saken: Jeg har bodd i Tyskland i 5 år (som dere har forstått nå). Jeg liker meg godt. Mye fungerer bedre her enn hjemme i Norge. Andre ting fungerer bedre i Norge. Man kan ikke få alt.
Noe som er veldig annerledes her i Tyskland er at mennene jobber så utrolig mye! De fleste jeg kjenner jobber så lange dager at det er jo knapt tid til noe familieliv. Jeg går sammen med min lille datter på ulike tilstelninger for barn og vi mødre (de andre var tyske) snakket om dette forrige uke. Jeg spurte dem om det virkelig er vanlig at familiefedre jobber så vanvittig mye og de sa at det er helt vanlig i Tyskland, og at de syntes det er frustrerende.
Slik jeg har opplevd det er det ikke uvanlig at en tysk familiefar går hjemmefra kl 7.30 om morgenen og kommer hjem kl 19-19.30 om kvelden. Er det virkelig mulig?! Hva er det som er feil i systemet når det er slik at man må jobbe så mye? Mammaene sitter hjemme med barnet og pappa ser barnet noen få timer i uka, og i helgene.
Jeg er ikke vant til at det er slik. Jeg er vant til at pappaene kommer hjem fra jobb mellom 16-17 og at hele familien spiser middag sammen og tilbringer tid sammen resten av dagen. Jeg synes at tyske mødre i praksis er alenemødre. Hvorfor er det slik??
Arbeidsledigheten i Tyskland er høy og de som har jobb jobber desto mer. Men HVOR ligger feilen? Det er jo ikke riktig at det skal være slik?
Kanskje dere tyske ikke reagerer på det fordi dere er vant til det, men for meg som norsk blir det helt feil. Jeg forstår jo at jeg må akseptere det når jeg bor i Tyskland, men jeg stiller likevel spørsmålet Hvorfor?!
Jeg er ingen feminist eller kvinnesaksforkjemper, absolutt ikke, men jeg synes nok Tyskland er ganske gammeldags. Mødre har kun 3 måneders permisjon med lønn (det er jo ingenting!!). Veldig få vil gi fra seg barnet til dagmamma eller barnehage når barnet er så lite og ofte ammes. Så hva skal man gjøre? Jo, det gjelder å finne en mann med en god jobb som tjener masse. Erziehungsgeld og Kindergeld alene holder ikke.
Og dermed er altså mannen ute og jobber så mye at det ikke blir tid til familie lenger. Kanskje ikke så rart at så mange skilles..
Dessuten legger den tyske stat det opp slik at man omtrent tvinges til å gifte seg. Som ugift med barn må man betale mye mer skatt pluss at det ikke er grenser for hvor mye Papierkram man må gjennom. Barnet får da automatisk morens navn. Man kan ikke velge selv engang! Vi ville at barnet skulle ha begges navn, men neeeeeeida. Og dessuten hadde jeg en kjempediskusjon med Standesamt om en bindestrek som IKKE skulle være i navnet hennes. "Nei, det går ikke uten bindestrek" osv. Jeg trodde jeg skulle eksplodere. Og det gjør jeg sjelden.
Jeg slutter av her for jeg ser at jeg tar opp litt for mange saker samtidig.
Hvis noen orket å lese dette; Hva er deres oppfatning av det tyske systemet? Er dette den optimale måten å gjøre det på?